Kognitivisme

Kognitiv kommer av det latinske ordet "cognito" som betyr erkjennelse, og som kan dermed bety det samme som forstandsmessig, erkjennelsesmessig. Kognitivisme er en en teoretisk måte å forstå sinnet på, hvor menneskets logiske og fornuftige tenkning står i sentrum. De kognitive prosesser som foregår i et menneskets hode dreier seg dermed om fornuftig tenkning i motsetning til emosjonell tenkning. Jeg vil i dette blogginnlegget gjøre greie for kognitivisme generelt og avslutningsvis knytte den opp mot noen praktiske eksempler.

Aristoteles regnes for å være den første kognitivisten. Han mente at mennesket hadde en fornuftig sjel, til forskjell fra dyrene som kun hadde en sensorisk og motorisk sjel, dvs. at de kan sanse og bevege på seg, mens menneskene kan desssuten tenke fornuftig. Han mente at det å bruke fornuften, var en måte å tilegne seg ny kunnskap på, fornuftsmessig tenkning var altså metoden som måtte til for å forstå den verden vi levde i. Det som er felles for Aristoteles og nyere kognitivister, er at grunnholdningen deres til kunnskap er rasjonalistisk. Altså kunnskap må bygges på tanke og fornuft. Begrepslæring, kognitive prosesser og individuelt tankearbeid er nøkkelord i denne sammenheng. I denne kunnskapstradisjonen er mennesket et aktivt vesen, og ikke bare et vesen som aktiviseres av ytre stimuli, som i den behavoristiske tradisjonen. Kognitivistene er mer opptatt av at det foregår mentale og intellektuelle prosesser hos et menneske. Sann vitenskap kan ikke bare baseres på det observerbare og det som kan måles og telles.

Hermann Ebbinghaus som levde i siste halvdel av 1800-tallet var en av pionerene innen kognitivismen. Han mente at vi husket/fikk ny kunnskap gjennom assosiasjoner, gjennom å koble ny informasjon til lagret kunnskap. På 1900-tallet vokste det frem flere kognitivistiske retninger. Det som er felles for kognitivistene, er deres syn på kunnskap som noe som utvikles av mennesker ved at de setter den inn i et mønster som gjør at de har mulighet til å huske ny informasjon. Ved å lære begreper/abstrakt tenkning, kan denne kunnskapen igjen føre til at vi handler etter dette abstrakte tankemønsteret. Hjernen kan sammenlignes med en datamaskin. Vi får inn fakta, bearbeider faktaene og gjør den om til egen kunnskap som lagres i langtidsminnet. En datamaskin får inn ny info, prosesserer den og lagrer den på harddisken. Ved behov søker hjernen/datamaskinen etter informasjon/kunnskap på harddisken/i langtidsminnet.

Behavioristene tenker at mennesket i utgangspunktet er passivt og må stimuleres og aktiviseres. Menneskets handlinger må responderes i form av belønning/straff. Motivasjonen skapes ved hjelp av ytre midler. Kognitivistene fokuserer mer på den indre motivasjonen, og mener at mennesket har en medfødt drivkraft og et naturlig begjær etter viten. Det er mennesket selv som lager kunnskap ved å resonnere, planlegge, løse problemer, osv., og disse evnene må utvikles for at mennesket lettere skal kunne erverve seg ny kunnskap.

Hvordan kan denne læringsteorien brukes i lærerens praksis? Hvordan skape et størst mulig læringstrykk? Et eksempel er det jeg sitter og gjør nettopp nå, jeg skriver meg inn i ny kunnskap, jeg konstruerer egen kunnskap ved at jeg bearbeider nytt stoff og gjør det til mitt eget, setter det inn i et mønster, som jeg husker. Det at jeg skriver og formulerer meg med egne ord, gjør at jeg sannsynligvis husker stoffet bedre enn hva jeg hadde gjort ved passivt å bare lese noe og/eller å skrive rett av noe, uten at det har gått veien via mitt eget språk. Jeg har personlig stor tro på denne formen for læring, da læres noe for livet, ikke bare for en prøve. For eksempel hvis en skal lære et nytt språk, må en på et tidlig tidspunkt begynne å konstruere egne setninger, en kommer ikke langt ved bare å pugge passivt nye ord og grammatiske regler, men en må aktivt konstruere meningsbærende setninger, og de trenger ikke være kompliserte. Kompleksiteten utvikles etterhvert som eleven lærer mer. I den aktive bruken av språket, skal en ikke bare legge opp til løse stiloppgaver, hvor elevene repeterer seg selv ved at de hele tiden bruker de samme ordene og vendingene de pleier å bruke, da utvikles ikke språket. De må få skriveoppgaver som stimulerer til aktivitet og som utvikler språket, f.eks. gjenfortelling av en tekst med egne ord, dvs. at en må formidle et bestemt budskap, og en har ikke muligheten til å lure seg unna fordi en ikke har ord for det, eleven må derimot aktivt gå inn for å finne ord.

Jeg har stor tro på denne formen for kognitivistisk læring, nettopp av den grunn at den passer godt til hva jeg selv har erfart av det å lære. Da tenker jeg på mine egne metatanker om hvordan jeg lærer best og på det jeg har sett og erfart i arbeidet som lærer. Jeg synes kartet her passer veldig godt til terrenget! Jeg har liten tro på et passivt behavoristisk læringssyn, men tror mye mer på et aktivt, konstruktivistisk og kognitivistisk læringssyn.